Julekalender 09.12.12

9. desember – Synnøve G. Wetten

Hva var de beste utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2012? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer Kunstkritikks egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2012. Den niende i rekken er kunstneren Synnøve G. Wetten, som er bosatt i Oslo og del av kunstduoen Fine Art Union. Hun har også vært intiviativtager til FRANK, i samarbeid med Liv Bugge og Sille Storihle.

Utstillinger

      Anton Zeilinger, Quantum Now, 2012, Documenta (13). Kvantefysikeren Anton Zeilinger og hans forskerteam installerte et kvantefysikklaboratorium på Documenta 13, med konstruksjoner for eksperimenter som pågikk i løpet av utstillingsperioden, Quantum Now. Phd.-stipendiater fra Zeilingers forskningsteam var tilstede i laboratoriet for å kunne gi de besøkende innføring i eksperimentene. Det er sjelden jeg har møtt noen med så rik formidlingsevne, innlevelse og intensitet i sin spisskompetanse. Kvantefysikk er avantgarde som utvider og rokker ved vår grunnleggende forståelse av hva vi er en del av. Opplevelsen av å befinne seg på mange steder samtidig, akkumulerte med vissheten om at et fragment av den anslått 4-5000 år gamle meteoritten fra ‪Campo del Cielo‬ i Argentina, var i samme sal, på samme tid.
       
      The Act of Killing, Instr.: Joshua Oppenheimer, Christine Cynn & Anonymous i Danmark, Indonesia, England, Norge 2012, 159 min. The Act of Killing er en rystende og traumatisk dokumentar om mennesker som lever i fiksjonen. Den overgår alt jeg har sett i år. I 1965 styrtet militæret regjeringen i Indonesia, og myrdet over 1 million mennesker mistenkt for å være kommunister. Regissørene til dokumentaren har gitt en liten gruppe torturister og massemordere, som var delaktig i utryddingen, muligheten til å skrive, regissere og spille hovedrollen i scenene de hadde i hodet da de drepte ofrene. Den fortettede ondskapen som brettes ut er så absurd at fortrengningsmekanismer slår inn som tilskuer og medmenneske. Werner Herzog har selv uttalt: «Jeg har ikke sett en film, som er så sterk, surrealistisk og skremmende på minst 10 år».
       
      CPH:DOX, Copenhagen International Documentary Film Festival 2012. Filmprogrammet i år var slående. Mine absolutte favoritter var Differently, Molussia av Nicholas Rey (2012), Zavis, the Prince of Pornofolk under the Influence of Griffith’s ‘Intolerance’ and Tati’s ‘Monsieur Hulot’s Holiday’ or the Foundation and Doom of Czechoslovakia (1918-1992) av Karel Vachek og Matthew’s Laws regissert av Marc Schmidt.

 

Events

      MPA, Initiation, performance. Initiation er del 1 i en performance-serie på 3 som inngikk i kunstneren MPA sin soloutstilling med tittelen Directing Light onto Fist of Father på Leo Koenig Inc/ NY høsten 2011. Performancen har gitt en etterklang langt inn i år 2012. Jeg har selv aldri sett performancen, derimot fått den beskrevet. Initiation ble fremført av kunstneren på åpningen. MPA sto oppreist i 2 timer med lukkede øyne foran en glasshylle inne i galleriet, mens hun holdt en støpt knyttneve i gips. Størrelsen på knyttneven er en anelse for stor til å være en reell menneskestørrelse, og representerer «Father», en personlig og universell størrelse. Et subtilt maktforhold og en stille dominans brettes ut i et tidsrom på to timer. Opplevelsen (eller opphevelsen) av tid og hastighet forskyves. Etter endte to timer åpnet hun øynene, fikk blikkontakt med hver tilskuer som så på henne, og avsluttet rolig med «Thank you for standing with me», før hun gikk rolig ut av gallerirommet. Hennes kontemplative og uanstrengte ro beskrives i sterke ordlag. I sommer møtte jeg kunstneren, og det åpnet for en ny inngang til performancen. Å møte henne var som å få ta del i Initiation, men i en slags «andre akt».
       
      Pussy Riot. Stuntet til det feministiske punk rock-kollektivet Pussy Riot, i Frelseren Kristus-katedralen/ Moskva i februar 2012, er en særdeles frisk virvelvind i form av aksjonisme som har direkte påvirkning på den politiske dagsordenen. Protestaksjonens kombinasjon av humor og mørk materie er et viktig innspill i et Russland som sårt trenger en synlig og reell opposisjon. Ettervirkingene og medieoppmerksomheten etter stuntet har vært enorm. Regimets absurde politikk har blitt pinlig synlig som resultat av sitt eget tilbakeslag.
       
      Eileen Myles sin performative opplesning på Litteraturhuset under Oslo Internasjonale Poesifestival var stormfull. Hun har bl.a. blitt omtalt som «a cult figure to a generation of post-punk female writer-performers» av New York Times. Eileen Myles har uten tvil kraft til å vekke flere kommende generasjoner.

 

Publikasjoner

      Endoauri, lovelettertothelastloveletter, 2012. Den sterkeste tekstutgivelsen jeg har kommet over i 2012 er lovelettertothelastloveletter skrevet under psudonymet Endoauri. Brevet er utgitt via email i et glamorøst og særdeles lite første opplag. Forfatteren opererer med en mailadresse, endoauri@gmail.com, hvor det er mulig å henvende seg for å motta et eksemplar av andre opplaget. Teksten fanger en tidsånd i vekselvirkningen mellom et kontemplativt språk opp mot en intensivert og rå tilnærming knyttet til identitet og kjærlighet. Forfatterens grunntone og arbeidsmetode bunner i anonymitet og tilbaketrukkethet. Stemmer som opererer i et så smalt sjikt av sub-litterært liv, åpner for forfriskende understrømmer og mystisk vitalitet. Klangene finnes i stillheten.
       
      Blogg, BBC Urdu 2009, Malala Yousufzai. Den pakistanske aktivisten, Malala Yousufzai på 14 år, har offentlig kritisert Taliban-bevegelsen og frontet opprop for jenters rett til skolegang. Hun begynte å blogge med sin dagbok på BBC Urdu i 2009 under pseudonymet Gul Makai. Hun ble skutt i hodet på vei til skolen i Pakistan 9. oktober i år. Det er angivelig Taliban som står bak angrepet. Hun ble sterkt skadet, men overlevde. I fjor mottok hun en fredspris fra Pakistanske myndigheter. Tilstanden anno 2012, viser hvor aktuell den tidligere bloggen fortsatt er. Malala Yousufzai er avant garde i ordets rette betydning. Hun er en unik og viktig kvinnerettighetsforkjemper, en umistelig stemme som inspirasjon for tro, håp og krav til kvinnefrigjøring og likestilling.
       
      CERN (Conseil Européen pour la Recherche Nucléaire), Measurement of the neutrino velocity with the OPERA detector in the CNGS beam. Høsten 2011 ble det publisert en artikkel, undertegnet forskere ved forskningssenteret CERN i Sveits, med en revolusjonerende påstand hvor de hevdet å ha målt partikler som beveger seg raskere enn lysets hastighet. Hvis resultatene hadde blitt verifisert, ville det stride totalt med Einsteins relativitetsteori. I år ble det påvist at resultatet var grunnet en teknisk feil. Reaksjonene og effekten i kjølvannet av dette, har bredt om seg i så stort omfang og berører så mange nivå, at det er umulig å se bort fra denne prosessen i en transdisiplinær forståelse av kunståret.

 

  1. Innlegg fra Kristian Skylstad

    nice one

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!