Julekalender 09.12.14

9. desember – Kristian Skylstad

Hva var de mest interessante utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2014? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret. Den niende i rekken er kunstneren og skribenten Kristian Skylstad, som bor i Oslo. Hans siste prosjekt er videoverket Look Twice, laget til utstillingen Jeg er telefonen din, og jeg elsker deg! som for tiden vises på Museet for samtidskunst i Oslo.

Utstillinger

Chris Marker, stillbilde fra Sans soleil, 1983.

Chris Marker, Sans soleil, 1983.

Chris Marker, A Grin Without a Cat, Kunstnernes Hus, Oslo. 

Hva skal man si? Jeg har egentlig sagt det meste, og det før jeg i det hele tatt hadde sett utstillingen. Det var ikke ideelle visningsforhold på huset, selv om installasjonen for så vidt fungerte godt nok. Det hadde med plassmangel å gjøre, noe som strengt tatt var unødvendig da hele huset burde ha blitt brukt – Sans soleil i den ene overlyssalen, La Jetée i den andre. Men når de først måtte dytte tidenes mest interessante og visjonære filmskaper ned i en kjeller, må jeg innrømme at det var noe som brast i meg da jeg kom inn i installasjonen helt innerst. Der ble hele min tid avkledd, og jeg ble smertelig og forgjengelig oppmerksom på at jeg og alle andre født etter 1970 er et resultat av akkurat dette formspråket, men at vi har gitt opp å gjøre noe med det. Det er en fornektelsesprosess der, som jeg allerede er for gammel til å konfrontere helhjertet.

Eirik Senje, One-person Show & Reclining Inclination, 2014.

Eirik Senje, One-person Show & Reclining Inclination, 2014.

Eirik Senje, One-person Show & Reclining Inclination, Tidens Krav, Oslo. 

Skulle jeg vært i stand til å si noe om denne utstillingen som i det hele tatt kunne minnet om en analyse, måtte jeg fjernet Kri fra fornavnet mitt og skiftet etternavn til Gabrielsen, noe jeg for så vidt har gjort tidligere. Utstillingen var verken spektakulær, imponerende eller særlig perfekt, noe man helst skal kreve av enhver ung kunstner i disse dager. Allikevel hadde den en underfundighet ved seg som fikk meg til å si «jævlig kult, jævlig kult» hver eneste gang noen bare sa et ord som begynte på E eller SE i flere uker etterpå. Man går igjennom en korridor og ender opp med å bli fornærmet av innrammede brev med retoriske grep som minner om et selvmordsbrev, et terrorbrev og et brev fra skatteetaten samtidig. Noe som når alt kommer til alt kanskje går for det samme.

Nicholas Riis, Daddy Brought A New Girl Home She Called Me Robin, 2014. Foto: Kazachenko’s Apartment.

Nicholas Riis, Daddy Brought A New Girl Home She Called Me Robin, 2014.

Nicholas Riis, Daddy Brought A New Girl Home She Called Me Robin, Kazachenko’s Apartment, Oslo. 

Ingen kommentar til denne. Den trenger ingen kommentar. Den var det eneste jeg så i tjuefjorten som viste meg en ny virkelighet, og en slags konformitet med å behandle vår nære digitale fortid, framtid og nåtid. På høyde med det beste i utlandet. Og der kom det visst en kommentar allikevel. Den satt meg rett og slett ut, denne installasjonen, og det begynner etter hvert å bli et kvalitetskriterium for opplevelse av visuell kultur for min del. Toy Story-generasjonens posterboy beviste at han er klar til å ta over stafettpinnen fra…

Events

Tor Jørgen van Eijk i installasjonen Tranquil in RGB på NoPlace. Foto: Kristian Skylstad.

Tor Jørgen van Eijk i installasjonen Tranquil in RGB på NoPlace. Foto: Kristian Skylstad.

Tor Jørgen van Eijk, Tranquil in RGB, NoPlace, Oslo. 

Vi trodde vi måtte legge ned visningsrommet og dermed endelig få startet prosjektet på ordentlig… No…Place… Get it? Hva er da mer naturlig enn å invitere Tor Jørgen van Eijk til å ende visa med et smell? Uansett. Jeg så ikke filmen på åpningen, da jeg var stuck i baren i naborommet, men jeg følte den i nervetrådene mine, og den skyllet igjennom hjernen min i uker etterpå. Og det var merkelig behagelig, i og med at videoinstallasjonen var et inferno. Stemningen på stedet var fantastisk. Det var som om noe ble født, samtidig som om det føltes som om noe veldig viktig og udefinert døde. Det var en liten død. Litt som å bølgesurfe for første gang. Etter den natten har ingenting vært det samme, selv om det eneste som skjedde var at et rom ristet i grunnvollene og at R, G og B vekselvis flashet igjennom netthinnen, og som refleksjonen i irisene til de som ble igjen. Kanskje forstod vi for en gang skyld hva alt består av. Tor Jørgen van Eijk er den eneste kunstneren i verden Chris Marker noensinne har sett opp til. Det sier litt. Nolans Interstellar er en tur i parken til sammenligning.

Andreas Slominski, A Hunt for Optimism, Diorama, Oslo. Foto: Kristian Skylstad.

Andreas Slominski, A Hunt for Optimism. Foto: Kristian Skylstad.

Andreas Slominski, A Hunt for Optimism, Diorama, Oslo. 

Jeg forsøker å bryte litt med konvensjonene til begrepet event her, siden jeg strengt tatt ikke har mage til å delta på noen. Men her hadde vi en kvarting av Oslos kunstmiljø virrende rundt i et nyoppusset lokale integrert i et av de trausteste museene i Nord-Europa (minst), rundt en… blomsterkasse. Og den var faktisk også en felle. Jeg har fremdeles et stygt arr i håndflaten på høyre hånd fra den kvelden/natten. Men det er grenser for hvor narsissistisk man skal opptre. Hvis Anders Nordby har noe med det arret å gjøre må jeg skaffe meg meta-voldsalarm.

Peter Handke.

Peter Handke.

Peter Handkes takketale på Nationaltheatret, Oslo. 

«Ingen ord hjelper mot hysteri, noe felles rom er ikke mulig. Dere er uskyldige, beskyttet av deres hysteri. Men det er ikke deres feil. Det er ingen grunn til å si: Dra til helvete, dere er i helvete, dere er helvetet; dere er den postmoderne æraens uskyldige djevler. Alt jeg kan si i retning mot dere, som ikke er noen retning, er: Jebo te mis, som oversatt betyr noe sånn som: ’Måtte musen knulle dere!’»

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Det oppsummerer egentlig alt.

Publikasjoner

Roberto Bolaño, The Unknown University, 2013. Foto: Kristian Skylstad.

Roberto Bolaño, The Unknown University, 2013. Foto: Kristian Skylstad.

Roberto Bolaño, The Unknown University, New Directions, 2013. 

Ja, unge kunstner. Din mistanke er berettiget. Du trenger ikke gå på verken høyskole eller universitet. Du trenger kun å lese denne, lære deg hvordan du bruker et kamera og en Blackberry, og reise verden rundt i ti år. Fragmentene fra Bolaños notater samlet i en perm får vinduene til å dirre i leiligheten min hver gang jeg leser den. Neo meg her og post meg der. Det er infrarealisme som er framtiden. Denne boken åpner opp et rom som har vært åpnet tusen ganger før, men den åpner den med sålen på en skitten støvel. BAM! Ting blir aldri det samme igjen, eller det blir de jo alltid, eller hva sier du Tommy?

«Beauty appears, gets lost, reappears, gets lost, appears again, dissolves. In the end you only hear a pulsing of a well, which is your heart.»

hel-som-008204-d Helene Sommer, I was (t)here

Denne perlen kom jeg over via Helene Sommers utstilling på W17. Den er ikke fra i år, men jeg fant den i år. Det er en massiv struktur Sommer har lagd, bundet innbydende, ladet med referanser. Faktisk er boken et slags tekstuelt tilsvar til Chris Markers produksjon, men har også sterke referanser til måtene W. G. Sebald forholdt seg til tekst og bilder, fiksjon og virkelighet. Boken er ordnet i åtti kapitler, hvert og ett titulert med et ord som er både et substantiv og et verb. Utifra dette premisset blir en solid og skjør struktur dannet, og en utforskelse som både forvirrer og gir mening. Det mest komplekse bokverket jeg har sett fra en norsk billedkunster til dags dato.

Chris Krauss, Where Art Belong. Chris Krauss, Where Art Belongs, Semiotex(e). 

Denne boken bekrefter John Maus sin tese om at det er mer interessant å se et smeltende skjelett som stiger ut av flammer via Blu-Ray og Dolby i stua enn å vandre inn på et galleri for å stirre på et revna leketøy. Sånn sett har den begrenset spillerommet mitt i visningsrom betraktelig framover, siden jeg elsker enkle løsninger. Men jeg har tatt mye bilder siden jeg leste den. Kanskje skal jeg anskaffe meg et fotoalbum også? Hvis de i det hele tatt finnes lenger…

Franco Berardi, The Uprising Franco Berardi, The Uprising, Semiotex(e). 

Kunstkritikk skjønte ikke helt poenget, og det må jeg innrømme at jeg ikke gjorde helt heller. Uansett stimulerte denne boken meg til å slette Facebook-kontoen min, la være å kjøpe datamaskin igjen og stirre litt ekstra på argumenter i «samtiden» før jeg kjøper dem. Selv om det til tider er en svak lefse full av hull og artspeak, så gjør den premissene for hvilke filtre vi ser verden igjennom litt synligere, og bakteppet for livene våre bli gradvis grellere og grellere side for side. Grunnen til at jeg setter den opp her er fordi den kanskje kan stimulere folk til å skrive om livet sitt, og lage kunst om virkeligheten, istedenfor å skrive om forholdet til iPhonen sin og virkeligheten igjennom hodet til en haug med avatarer. Livet er veldig langt sa T. S. Eliot. Jeg har ikke merket noe annet. Forbannet være den som påstår det motsatte.

Uansett…

Andrew Quilty, TIME LightBox, Baby Burn Victim in Boost Hospital. Vinner av fotojournalistprisen Nikon-Walkley Photo of the Year 2014.

Andrew Quilty, TIME LightBox, Baby Burn Victim in Boost Hospital. Vinner av prisen Nikon-Walkley Photo of the Year 2014.

… årets kunstverk var ikke et kunstverk, og ble sett på nett.

 

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!