Julekalender 04.12.12

4. desember – Stian Gabrielsen

Hva var de beste utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2012? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer Kunstkritikks egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2012. Den fjerde i rekken er kunstneren Stian Gabrielsen, som skriver for Kunstkritikk og er en av drivkreftene bak utstillingsstedet NoPlace i Oslo.

Beste utstillinger

      Immediate Thereafter, vist på en liten monitor på en smal søyle under den nordiske seksjonen på Armory i mars. I løpet av de fire dagene messen varte så jeg ingen ta på seg høretelefonene eller så mye som kaste et blikk på Tor Jørgen van Eijks førti minutter lange video hvor han passivt dokumenterer gatebildet i Oslo tidlig på morgenen 23. juli 2011 mens han med jevne intervaller skrur litt umotivert på blenderen. Til sist handlet vel dette verket mer om identifikasjonen med det tunge og overdimensjonerte tv-kameraet til van Eijk, enn om tragedien det ble laget i kjølvannet av, slik alle dokument som forsøker å turnere denslags inntrykk estetisk, uunngåelig ender opp med å kretse rundt mottagerens perseptuelle og kognitive utilstrekkelighet. Det ad absurdum malplasserte i denne messe-installasjonen virket i hvert fall eminent forsterkende på verkets apatiske og vantro poetikk.
       
      Ivan Galuzins italienske måkekadaver liggende uanmeldt i en forseglet, sølvlakkert pappeske på Kunstnerforbundet. En presis artikulering av forhandlingen mellom abstraksjonen og det påtrengende faktum at enkelte kroppslige og politiske realiteter ligger og råtner under rektangelet. Et slags ulmende, abstraksjonens memento mori altså – bare tørt referert på tittellisten.
       
      Faldbakkens omsnudde Haukeland-skulpturer på OCA, vristet ut av kanonens klamme grep og fylt med den samme vodkaen som var skyld i at de så verdens lys i det hele tatt. (Bildet: Matias Faldbakken, Bølge Bølge, 2012. Foto: OCA/ Vegard Kleven.)

 

Events

    Kanselleringen av Luck season 2. Et event med tragiske fortegn, og ikke bare på grunn av hestene som døde. Skal David Milch noen gang få lage mer enn én sesong av en serie igjen?
       
    Samleren, med sine kanskje femti, en tanke sammensunken, tynget av ennui, sto i tydelig kontrast til de høye, unge jentene som flankerte ham, en i hver arm, selv om de òg hadde noe hvileløst i blikket – sikkert på grunn av de Kanye West-påminnende kreasjonene, inklusive englevinger, noen bestemt hadde enten medisinert eller betalt dem inn i. Da limousinen deres rullet av pier 94, etter at de hadde stått et halvt minutts tid og ventet i den sure blåsten, gledet de seg antagelig til å komme tilbake på suiten på St Regis, sitte i sofaen og se talkshow-reruns mens de byttet på å ri rundt på en barbert leopard som het Gaia og slå etter lysekronen med et sverd innkjøpt på auksjon for $70 000, til krystallen lå som et fint pulver utover det barokke interiøret. Noen måker lettet. Jeg bøyde meg mot vinden, heiste de to sixpackene høyere opp i jakka så ikke vaktene skulle se dem, og lusket inn på messa igjen. Armory.
       
    Sátántangó av Bela Tarr. Denne filmen er riktignok ikke fra i år, eller i fjor, eller dette tiåret, eller forrige, men så er det også derfor jeg fører den opp under kategorien «event», og «eventet» det refereres til er en veldig privat screening som fant sted på laptopen min. Syv timer med dvelende og usminket, inntagende, sort-hvitt, ungarsk sosialrealisme, sporadisk tonesatt at et skjelvende orgel. 

 

Publikasjoner

    Første bind av Witold Gombrowicz’ dagbok/-bøker oversatt til norsk, Dagboken 1953-1958 (Flamme forlag). Et bittert og uforsonlig geni, sånn litteraturen liker sine opphavsmenn. Jeg nøyer meg med å sitere forfatterens berømte forord:
Mandag: Jeg
Tirsdag: Jeg
Onsdag: Jeg
Torsdag: Jeg
       
    Victor Boullets noe aparte selvbiografi: Time is the Assassin, signert verdens minst beskjedne ghost writer, Kristian Skylstad. Ikke en møysommelig redigert tekst dette, men så gikk det vel nøyaktig ti dager fra ideen ble unnfanget til bokens vel hundre sider var i trykken – et stykke performativ skrivekunst i kvantitetens tegn, hinsides en hver redaksjonell innblanding, med andre ord.
       
    Kan man si at en film blir «publisert»? I såfall: Margaret av Kenneth Lonergan. Det er en film med en romanpåminnende form i hvert fall – karakterdrevet, voluminøs og anekdotisk. Ung jente (Lisa) flørter med en bussjåfør og føler seg medskyldig når han kjører på rødt lys og dreper en kvinne, fordi han er opptatt med å løfte på cowboyhatten sin og se på Lisa i stedet for å se hvor han kjører. Resten av filmen handler om Lisas gradvise erkjennelse av størrelsen på det etiske komplekset hun står overfor, og forsøk på å gjøre opp for seg. Anna Paquin som Lisa gjør en av de mest komplekse og levendegjorte karakterene jeg har sett på film på lenge. Innspilt allerede i 2005 tilbrakte Margaret visstnok fem år på klippebordet fordi Lonergan hadde vært så dum å skrive under på at den ferdige klippen ikke kunne vare lenger enn 150 minutter. Det var visst ikke så lett å få til. Filmen ble sluppet i september 2011, mens director’s cut ble «publisert» på dvd i juli 2012 – unødvendig i sammenhengen å påpeke at det er den som gjelder.

 

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!