Julekalender 21.12.12

21. desember – Mariann Enge

Hva var de beste utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2012? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer Kunstkritikks egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2012. Den tjueførste i rekken er Kunstkritikks redaksjonssekretær Mariann Enge, som bor i Oslo.
 

Utstillinger

   

Kunst på Hove. Nåja. Jeg kom meg aldri til Kassel eller andre spennende steder, men jeg var i det minste en liten tur i Arendal i sommer. Som deltaker på litteraturscenen på Hovefestivalen ble jeg ikke bare utsatt for artister som Wiz Khalifa og Snoop Dogg (førstnevnte var for øvrig å foretrekke fremfor sistnevnte), men fikk også tilgang til festivalens kunstprogram, med bidrag fra ca. 20 yngre norske kunstnere. Kunsten var spredt rundt på festivalområdet på Tromøya – dels i et skogholt og dels i noen bunkere fra krigens dager. For eksempel var en av Erik Pirolts alternative boenheter hengt opp mellom noen trær; en speilblank og utilgjengelig kokong, et slags romskipliknende rede, som det nok kunne ha vært fristende for enkelte å klatre opp og gjemme seg i, for å komme bort fra festivaltrengselen. Kollektivet Kuk & Parfyme (Ingrid Forland, Vebjørn Guttormsgaard Møllberg og Geir Backe Altern) hadde for sin del innredet en av bunkerne med en visuelt sett tiltalende, men duftmessig massivt frastøtende installasjon; sentralt plassert i rommet sto en kube med store mengder oppsamlet piss. Jeg klarte faktisk ikke å gå inn, så ille var stanken, så jeg nøyde meg med å ta en rask kikk på herligheten fra døråpningen. Bunkeren hvor det ble vist en video med støymetallbandet KILLL, derimot, skulle jeg gjerne ha tilbrakt enda mer tid i enn jeg gjorde. Heldigvis for meg vises den samme videoen nå på Museet for samtidskunst. (Bildet: Kuk & Parfyme, SALT/MINT/PISS. Foto: Jon Benjamin Tallerås.)

 

   

I wish this was a song, Museet for samtidskunst, Oslo, 14. september 2012–20. januar 2013.

Nå er det morsommere enn på svært lenge å besøke Museet for samtidskunst. Jeg har fortsatt ikke sett denne utstillingen ferdig – det er flere av lyd- og videoarbeidene som jeg har lyst til å få med meg i sin helhet, blant annet Phil Collins’ The Smiths-karaoke-installasjon, The world won’t listen, som har fått et eget polstret rom i annen etasje. Et annet høydepunkt var Tori Wrånes’ performance i utstillingen 28. oktober. Mens hun spilte piano og sang en sørgelig liten kjærlighetssang (så vidt jeg kunne bedømme, men ettersom lydforholdene ikke kunne sies å være ideelle, var det ikke så enkelt å få med seg teksten) ble Wrånes sakte heist opp etter håret – en usannsynlig lang, mørk flette – som en slags omvendt Rapunzel. Etter det magiske lille øyeblikket hvor hun lettet fra bakken, steg hun omtrent en halvmeter, før hun ble senket ned igjen i et langsomt fall hvor hun endte liggende på gulvet, liksom sovende eller livløs. Montert fast til brystet – eller kanskje til hjertet? – hadde hun en stor gullbjelle, som var helt uten klang. (Bildet: Fra øvelsen før performancen. Trude Sneve fester tauet i Wrånes’ hår.)

       
   

Edvard Munch, Det moderne øye, Munchmuseet, Oslo, 31. oktober 2012 – 17. februar 2013.

Midt oppe i den utmattende kranglingen om Lambda og lokaliseringen av Munchmuseet (jeg har i parentes bemerket stor sans for Tøyen-tilhengeren Jan Erik Volds forslag om at man heller bør bygge akvarium enn museum i Bjørvika) var det utrolig befriende å bruke en lørdag på å forholde meg til kunsten til Edvard Munch. Utstillingen ga noen innfallsvinkler til velkjente bilder som gjorde det mulig å se dem med fornyet interesse, og det var også fint å få se en del bilder som var nye for meg. Ikke minst var det interessant å se Munchs fotografiske selvportretter, som til tross for åpenbare tidsmarkører virker påfallende samtidige – den godeste Edvard kunne helt klart ha gjort det sterkt på sosiale medier med sine selvbevisste poseringer foran kamera. (Bildet: Edvard Munch, Selvportrett foran Marats død II. Ekely 1930.)

       

Events

   

Diamanda Galás og Kringkastingsorkesteret (KORK), Kanonhallen, Oslo, 13. september 2012.

Helt uavhengig av genre, er denne konserten definitivt den største kunstopplevelsen jeg hadde i 2012. Diamanda Galás synger fra et sted hvor alt håp for lengst er ute, men hvor det likevel på ingen måte er aktuelt å gi opp. Den tekniske stemmebeherskelsen over tre oktaver er én ting, men det som virkelig gjør henne stor, er den evnen hun har til å stå oppreist i smerten og til å gi den et uttrykk som er genuint vakkert uten at det betyr at det stygge fordrives. Det stygge er med, med – for ikke å si det ulidelige – det er slett ikke alle Galás’ toner som er like behagelige å ha vibrerende i øregangene. Pianospillet hennes er også noe for seg selv; uhyre konsentrert og kraftfullt, ofte synkopert. Til tider er det som om hun forsøker å hamre seg ned i helvete med tangentene. Til alt overmål klarte den norske samtidskomponisten Jon Øivind Ness å gi Galás en musikalsk kontekst som matchet henne – utstyrt med hans orkesterkomposisjon ble KORK som et digert dyr som både pustet med henne og ga henne motstand. Aller best husker jeg den versjonen Diamanda Galás og orkesteret gjorde av Edith Piaf-klassikeren «Heaven Have Mercy» denne kvelden. Rett og slett mektig.

       
   

Innocence is Kinky, åpningskonsert med Jenny Hval, Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden, 3. juni 2012.

åpningen av lyd- og lysinstallasjonen Innocence is Kinky – et verk som tar utgangspunkt i Carl Th. Dreyers film La Passion de Jeanne d’Arc og en rekke andre kvinneansikter på film – gjorde Jenny Hval en liveversjon som var hakket råere, sårere, mer intens enn det opptaket som gikk i loop i det grønne rommet i utstillingsperioden.

       
   

Som du ser meg, Dag Johan Haugerud (manus og regi), 2012.

En ganske nådeløs film, i den forstand at det ikke egentlig gis noen løsninger på de livskrisene som blottlegges. Det handler om tre kvinner som på hver sin måte kjører seg fast, havarerer i sine egne liv. Problematikken er gjennomgående knyttet til behovet for personlig integritet, som her på ulikt vis kommer i konflikt med ønsket om å bety noe for andre. Men det er også en varm og nær film, i den forstand at den ser og har omsorg for alle karakterene – også de som har mindre sympatiske roller. Samtidig viser den tydelig hvilke samfunnsmessige mekanismer som ligger til grunn for de individuelle konfliktene. Slik sett er filmen en skarp kommentar til dagens Norge, hvor verdier som fleksibilitet, effektivitet, yteevne, salgbarhet, økonomisk velstand osv. står høyt i kurs. (Bildet: Andrea Bræin Hovig i Som du ser meg.)

       

Publikasjoner

   

Time is the Assassin by Victor Boullet, ghostwritten by Kristian Skylstad, Antenna books, 2012.

En rufsete bastard av en tekst; en slags flerstemt, sammensatt bevissthetsstrøm bestående av en blanding av fyllerør og seriøse, akutte diskusjoner om meningen med kunsten og livet; biografiske fakta og fantasier; fiksjon, essayistikk, sitater, ordspill og poetiske fragmenter. Det er en tekst med et sterkt språklig og eksistensielt driv, som kort sagt handler om å være «human / being / struggelin» (og dermed er det i grunnen helt på sin plass at dette ikke er noen feilfri bok – kanskje er det rett og slett bra at den skriker etter noen omganger med språkvask og korrektur). (Bildet: Fra Victor Boullets utstilling Saturn the Flamingo på NoPlace. Time is the Assassin ble lansert på utstillingsåpningen.)

       
   

Christopher Haanes, ABC for voksne, H//O//F, 2012.

I denne lekre lille boken vier kalligraf og typograf Christopher Haanes et oppslag til hver bokstav i alfabetet. Han gir en visuell fremstilling av sin forståelse av bokstavenes historiske utvikling, og i de korte tekstene som følger de kalligrafiske illustrasjonene deler han av sine kunnskaper om skriftkultur, men også mer personlige betraktninger. Boken ble lansert som en del av Møllebyen Litteraturfestival 2012 i Moss, hvor Haanes viste en utstilling med «abstrakt kalligrafi» som også var samlet i bokform til samme anledning. (Bildet: Oppslag fra boken.)

       
   

Sverre Mallings tegninger fra rettssaken mot Anders Behring Breivik, publisert i Klassekampen.

Til tross for de begrensningene pressen måtte forholde seg til under dekningen av rettssaken mot terroristen Breivik denne våren, kan man jo på ingen måte si at avisene manglet fotodokumentasjon. Slik sett var det strengt tatt ikke noe behov for rettstegnere. Men midt oppe i den massive mediedekningen fungerte Mallings tegninger som et slags rom for sensitiv ettertenksomhet, en type visuell dokumentasjon som ikke først og fremst tilfredsstilte kikkerbehovet, men som snarere åpnet for refleksjon omkring behovet for – og motviljen mot – å betrakte og forstå mannen bak terrorhandlingene. Samtidig som tegningene gir en større avstand til terroristen, sammenliknet med fotografier, så gir de paradoksalt nok også en ubehagelig følelse av større nærhet. Om man kan lese noe «statement» ut av disse tegningene, må det kanskje være insistering på det menneskelige (i all sin kompleksitet). Oppmerksomheten og varheten i Mallings strek står i et påfallende spenningsforhold til den ekstreme brutaliteten Breivik står for. 

 

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!