Julekalender 18.12.15

18. desember – Tiril Hasselknippe

Hva var de mest interessante utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2015? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer inviterte gjester og våre egne skribenter kunståret. Den attende i rekken er kunstneren Tiril Hasselknippe, som er basert i Oslo. Hennes seneste separatutstillinger er Tub på Bianca D’Alessandro i København og Phones på Drei i Køln, hvor hun i tillegg kuraterte gruppeutstillingen they/them, som gikk av stabelen i juni.

UTSTILLINGER

Beyond the Line, Den aserbadsjanske paviljongen, Veneziabiennalen 2015.

Beyond the Line, Den aserbadsjanske paviljongen, Veneziabiennalen 2015.

Veneziabiennalen 2015.

Jeg har lyst til å nevne at til tross for at kvaliteten er ymse, setter jeg pris på at Veneziabiennalen er et sted der jeg får muligheten til å se et bredt spekter av ikke-hvit og ikke-vestlig kunst. Jeg betviler ofte mine egne preferanser og reaksjoner. Det er lett å avvise det som havner på siden. Annerledeshet er imperativt i kunst, selvsagt, men vi aksepterer og kuraterer kun en viss type annerledeshet, og vurderingskriteriene følger en vestlig tradisjon. Så kudos til Veneziabiennalen for denne type eksponering, så jeg har noe å gruble på mens jeg rusler over piazzaen.

 

Camilla Steinum, Grumset inni der, SOFT galleri, Oslo, 2015. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Camilla Steinum, Grumset inni der, SOFT galleri, Oslo, 2015. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Camilla Steinum, Grumset inni der, SOFT galleri, Oslo, 2015.

Camilla Steinums Grumset inni der på SOFT galleri i Oslo var en tekstil-skulptur-utstilling som omhandlet fordøyelsessystemet. Svartlakkerte stativer med tovet ull, sigarettsneiper støpt i såpeform eller kjedet sammen. Tiltrekkende, men definitivt ikke cleant. Kanskje derfor blir det hypervirkelig og kroppslig. Verden er jo litt heslig og tarmsystemet litt ubehagelig, men skulpturene var likevel vakre. Jeg sto der og ville riste litt i alle disse kroppene, kjenne etter, bryte ut, slik man gjør når man har havnet bak lås og slå. I hvert fall på film. Jeg kjente behovet for fysisk handling, opprør og motstand. Jeg la vekten tyngre for hvert skritt for å se om gulvet ga etter. Vold er overalt, til og med i tovet ull.

 

Olga Balemas, One reenters the garden by becoming a vegetable, Nurnberg Kunstverein, 2015.

Olga Balemas, One reenters the garden by becoming a vegetable, Nurnberg Kunstverein, 2015.

Andre utstillinger jeg er glad jeg fikk sett i år er Hito Steyerls presentasjon på den tyske paviljongen på Veneziabiennalen, Olga Balemas utstilling One reenters the garden by becoming a vegetable på Nurnberg Kunstverein, og en bred og utfyllende retrospektiv med Man Ray på Glyptoteket i København.

 

EVENTS

Tori Wrånes, EVERYONE GOT SOMETHING GREAT, Pop etc., Henie Onstad Kunstsenter, 2015. Foto: Lisa Asplund.

Tori Wrånes, EVERYONE GOT SOMETHING GREAT, Pop etc., Henie Onstad Kunstsenter, 2015. Foto: Lisa Asplund.

Når jeg forsøker å huske hvilke performancer som har grepet meg i 2015 er det spesielt to som stikker seg frem: Sandra Mujingas musikk- og videoperformance på Inter Arts Center i Malmö i våres, og Tori Wrånes tungesang og klavérkonsert på Henie Onstad-senteret under åpningskvelden til POP etc. i juni.

 

Patricia White i samtale med Sara Eliassen. Foto: Sara Orning.

Patricia White i samtale med Sara Eliassen. Foto: Sara Orning.

Patricia White, The Horizon of Women’s Cinema, UKS, 2015.

En forelesning jeg virkelig satte pris på var Patricia Whites bidrag til The Pleasure and Politics of Looking: Film, Gender and Aesthetics-symposiet som fant sted på UKS. Symposiet var et samarbeid mellom UKS, Cinemateket og Universitetet i Oslo. Whites forelesning hadde tittelen The Horizon of Women’s Cinema og var en grundig diskusjon av hvordan lyst, intimitet, kjønn, etnisitet og politikk manifesterer seg i samtidskunst og på film, og på hvilken måte vårt lesende blikk tar imot informasjon ulikt, basert på underliggende holdninger til kjønn og autoritet. Denne type teori er en god motvekt til det tabloide elementet i dagens kjønnsdiskurs.

 

Sculpture, kurs på Konsthögskolan i Malmö, 2015. Foto: Tiril Hasselknippe.

Sculpture, kurs på Konsthögskolan i Malmö, 2015. Foto: Tiril Hasselknippe.

Skal jeg velge ut den viktigste kunsthendelsen, den opplevelsen som står aller sterkest for meg fra året som har gått, så var det, om jeg skal være helt ærlig (noe jeg ikke er overbevist om at er poenget her), studentpresentasjonene på slutten av skulpturkurset jeg holdt på Konsthögskolan i Malmö i oktober. Det var ti studenter som valgte å være generøse og åpne om sine kunstnerskap og hvor de befant seg, hvilket ga støtet til en ærlig og kritisk diskusjon. Å undervise viste seg å være, litt overraskende, årets beste gave. Det gjorde meg optimistisk. Tross kynismen i kunstverden er ikke fremtiden definert ennå. Det kommer hele tiden nye personer til med nye tanker og idéer, og med mistro til det som allerede eksisterer. Jeg fikk fornyet min tro på individet og på kunst som et sted for samarbeid og idéutveksling, og det skjedde spesielt da studentene Martine Thunvold, Ívar Glói, Samaneh Reyhani, Georgina Sleap, Simen Godtfredsen, Julie Falk, Thomas Hostrup, Andreas Amble, Carl-Oskar Jonsson og Henrique Pavao presenterte sine egne arbeider.

 

PUBLIKASJONER

Joan Jonas, In the Shadow a Shadow:The work of Joan Jonas, monografi, Gregory R. Miller & Co.  2015Joan Jonas, In the Shadow a Shadow: The work of Joan Jonas, monografi, Gregory R. Miller & Co. 2015.

Joan Jonas fortjener cred for sin spektakulært gode retrospektive utstilling på Malmö Konsthall. Et utrolig sanselig, men dempet, landskap der potensialet i kunsthallens arkitektur var presset til sitt ytterste. Video, performance og skulptur fra et livsløp som formet seg i en tid der kunsten brøt med historisk nedarvede teknikker og formater. Utstillingen har også resultert i den muligens fineste artist book jeg har kommet over, et kunstverk i seg selv og en publikasjon som er tro mot Jonas’ kunstnerskap, som er både utflytende og artikulert i samme åndedrag.

 

Bunny Rogers, My Apologies Accepted, Civil Coping Mechanisms, 2014Bunny Rogers, My Apologies Accepted, Civil Coping Mechanisms, 2014.

En annen minneverdig publikasjon, som riktignok ikke kom ut i 2015 men på tampen av 2014, var My Apologies Accepted av Bunny Rogers. Diktene til Rogers beskriver avstanden mellom ordene, personene, rollene vi spiller i hverandres liv og i samfunnet. Som når du gir slipp på noen eller de glir fra deg. Jeg opplevde boken som et angstanfall i sakte film, som en uthaling av øyeblikket der kroppen ikke får luft. Dette er en fantastisk diktsamling fra en veldig interessant samtidskunstner.

 

Margaret Atwood, The Heart Goes Last, Bloomsbury, 2015.Margaret Atwood, The Heart Goes Last, Bloomsbury, 2015.

Margaret Atwood er en nålevende legende innen spekulativ fiksjon. Hennes siste bok, The Heart Goes Last, ligger såpass nær vår status quo at dystopien øynes rett over horisonten – vel presentert i Atwoods rike språk med underliggende tørr humor og bredt referansebibliotek.

 

 

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!