Julekalender 18.12.14

18. desember – Stian Gabrielsen

Hva var de mest interessante utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2014? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret. Den 18. i rekken er Kunstkritikks faste skribent Stian Gabrielsen, som bor i Oslo. Hans siste utgivelse, Passasjerene, kom i høst ut på Novus forlag, som første bok under paraplyen Portal.

Utstillinger

Roderick Hietbrink, Nagga.

Roderick Hietbrink, Nagga.

Roderick Hietbrink, Nagga, Kazachenko’s apartment, Oslo.

En video av en tynn mann med ansiktet dekket av gullmaling, ikledd en slags kjortel i det samme grålilla stoffet som også dekker resten av rommet, tatt i det han våkner, liggende på gulvet, ble vist på en skjerm stilt på høykant på gulvet i det samme stoffkledde rommet. Mannen reiser seg og begynner å bevege seg i sirkler samtidig som han gestikulerer teatralt og med åndfull ekkovreng på stemmen gjentar fraser som: «It’s like this because I want it like this», «It’s nice», «I like it like this», og «Don’t come here and tell me it should be like that … No, it shouldn’t be like that». Han hopper og danser litt. «Fuck you if you want it like that», legger han til før han hinker noen runder mens han synger «I want this and I want that, I want this and I want that…» Av alle mise-en-abymene året har bydd på, var Roderick Hietbrinks Nagga et høydepunkt – en klaustrofobisk liten komedie som med sparsomme, men barokke, effekter parret den uutgrunnelige «like»-aktiviteten (som jo ikke er helt ubeslektet med det å lage en «årets»-liste) med en passe desperat, aggressiv og pompøs narsissisme. Kazachenko’s er det siste tilskuddet i rekken av visningssteder i Oslo som gjør seg vanskelige gjennom å konsekvent arrangere kvikt overståtte, en-helgs utstillinger. Tilgivelig, siden det er galleristens (Nicholas Riis) egen leilighet som er ramme for virksomheten.

Calla Henckel og Max Pitgeoffs New Theater i Berlin.

Calla Henckel og Max Pitgeoffs New Theater i Berlin.

New Theater, Berlin.

Jeg har ikke sett annet enn en gråmelert vimeo-upload av en av forestillingene (The Hunter in the Armchair, av Ilja Karilampi) til Berlin-duoen Calla Henckel og Max Pitgeoffs New Theater, som åpnet i september i fjor. Men ideen om å ta skrittet over i rollen som glade amatørteaterprodusenter synes som en taktløst intelligent måte å utvide repertoaret på.

Benjamin Crotty og Gabriel Abrantes, Visionary Iraq, 2009.

Benjamin Crotty og Gabriel Abrantes, Visionary Iraq, 2009.

Benjamin Crotty, Films 2010-2014, VI,VII, Oslo.

Når vi først er inne på amerikanske kunstnere med affinitet til narrative formater: Et lite utvalg av Benjamin Crottys sarte, sprø-eksistensielle melodramaer (Visionary Iraq, Fort Buchanan, HiverLiberdade), to av dem laget i samarbeid med Gabriel Abrantes, ble vist på VI, VII i vår, før galleriet flyttet – igjen.

Fra utstillingen på Tegnerforbundet. Foto: Magne Klann.

Fra utstillingen på Tegnerforbundet. Foto: Magne Klann.

Tegnebiennalen, Oslo.

Gjennom å bruke Robert Rauschenbergs ikoniske Erased de Kooning som gallionsfigur fikk man tydelig stadfestet at årets Tegnebiennale, til forskjell fra tidligere utgaver, var kuratert. Et ganske vellykket forsøk på å injisere det ellers så prosedyreaktige arrangementet med litt tiltrengt intensjon. Samtidig var kuratertheten så påtagelig til tider at det nærmet seg parodien. I hvert fall tenkte jeg det da jeg sto og myste foran de minituøse blyanttegningene til Hanne Grieg Hermansen på Tegneforbundet – der taklyset var byttet ut med noen gulvplasserte lamper som skar opp de ellers dunkle forholdene med et uforsonlig oransjt lysshow – og fåfengt forsøkte å skjelne detaljene.

Publikasjon

Peter Watts, Echopraxia Peter Watts, Echopraxia, Tor Books, 2014.

Echopraxia er oppfølgeren til den kanadiske science-fiction-forfatteren Peter Watts’ Blindsight. Vi befinner oss et knapt århundre inn i fremtiden. Ikke overraskende er mennesket i ferd med å gå ut på dato og erstattes av bedre tilpassede livsformer/teknologier. Watts’ bøker er sci-fi på sitt hardeste, altså forpliktet av vitenskapelige funn i nåtid. (Symptomatisk er romanen ledsaget av en 140 punkts liste med referanser til relevant forskning.) Av og til virker viljen til komplekse utlegninger, samt et i overkant spesialisert vokabular, litt fremmedgjørende. Men det er kanskje noe som må til for å sannsynliggjøre ting som eksempelvis The Bicameral order, en hivemind (flere individuelle hjerner koblet sammen i et nettverk) som fantasifullt nok har oppnådd sin kognitive omnipotens gjennom å indusere uhemmet vekst i utvalgte deler av hjernen. «Bokstavelig talt tenkende svulster», beskriver bokens hovedperson, biologen Daniel Brüks, dem som. De kommuniserer ved hjelp av gutturale stønn, og selv om de høster patenter og Nobelpriser på løpende bånd, ligner metoden deres mer på ekstatiske vekkelsesmøter enn forskning. Og hvorfor skulle det være problematisk egentlig, så lenge innsiktene deres gir resultater? Selv tradisjonell naturvitenskap er fundert i ubeviselige antagelser om at «spillereglene ikke har endret seg», som en av karakterene uttrykker det, eller at «han andre fyrens målinger er korrekte». Den vitenskapelige metodens nær på religiøse status er en konsekvens av at den har vist seg å være mer effektiv til betvingelse av naturen enn praksisene den avløste, ikke fordi den garanterer tilgang på en urokkelig sannhet. Kanskje kunne det dermed finnes andre og mer treffsikre måter å utsi materien på, dersom prosesseringsmaskineriet var et annet. Anno 2090 er i hvert fall menneskets medfødte kognitive utrusting avleggs. For å unngå å bli helt overflødig er det man i posthumanistisk terminologi kaller augmentations – om ikke selvpåført hjernekreft – en nødvendighet. Hovedpersonen Brüks er en baseline, dvs. at han ikke har fått intelligensprotesene operert inn i hodet, men må nøye seg med pillevarianten (Cognital). Underlegenheten gir ham et emosjonelt reaksjonsmønster som fungerer som et takknemlig humant filter for det temmelig abstrakte hendelsesforløpet. Rent fortellermessig hjelper det også at Brüks må hente inn informasjon via sansene i stedet for bare å laste den ned, slik medpassasjerene hans på romskipet Crown of Thorns (hvor Brüks har endt opp ved en tilfeldighet) kan. Som den ubrukelige parasitten han er, er det ingen som har brydd seg om å innvie ham i hva som er hensikten med ferden. Dagene går med til å gjemme seg for den labile vampyren(!) Valerie og å sosialisere med de andre «menneskene» ombord, når de en sjelden gang kan være brydd med å vedkjenne seg hans eksistens.

Film

Jean-Pierre og Luc Dardenne, Deux jours, une nuit, 2014.

Jean-Pierre og Luc Dardenne, Deux jours, une nuit, 2014.

Jean-Pierre og Luc Dardenne, Deux jours, une nuit, 2014.

Jeg kan vanskelig forestille meg at jeg ville oppsøkt samtlige av arbeidskameratene mine for å trygle dem om å gi avkall på bonusen sin slik at jeg kunne få tilbake jobben min på en fabrikk som produserte solcellepaneler, eller at jeg i det hele tatt jobbet med å produsere solcellepaneler, som protagonisten i Dardenne-brødrenes siste film. Sandra, nylig friskmeldt etter lang tids sykefravær grunnet depresjon, kommer tilbake på jobb bare for å finne ut at ledelsen har besluttet at hun egentlig er overflødig. Konfrontert med om de vil ha kollegaen sin tilbake eller få utbetalt en bonus stemmer arbeidskameratene hennes for det siste, og Sandra har en helg på seg til å få dem til å revurdere prioriteringene sine før en ny avstemning. Dardenne-formularet tro er det en medfølende fortelling om sosiale skjevheter, karakterstyrke og lojalitet, som, i tillegg til å få deg til å grine og forakte din egen ryggesløse, parasittære internett-tilværelse, også balanserer den optimistisk-heroiske fremstillingen ved hele tiden å ha blikket stivt festet på avgrunnen som stadig er like åpen foran føttene til Sandra når bildet går i svart.

Årets tittel

A Hunt for Optimism, Andreas Slominski, Diorama.
Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!