Kunstkritikk

denne kommentaren var egentlig ment som svar på en kommenter på denne kritikken (som er en kritikk jeg skrev om børresens utstilling i 2006) men det er umulig å legge inn noen kommentar der, så nå ligger den her (som er kjetil røeds kritikk børresens utstilling på fotogalleriet)

hei Per Platou,

burde nok ha svart på dette for lenge siden, men 1222 dager senere må jo sies å være bedre enn aldri.

Det er tre ting som diskuteres i mitt svar:
1. romantikken.
2. konseptualismen.
3. Tor Børresen.
... og de forskjellige komboene av disse tre.


Utstillingen med Tor Børresen i Tromsø i 2006 var ikke mitt aller første møte med kunstneren, det var to år tidligere på Galleri F15, der han viste Death to All Golfers, men det var likevel den første større oversikten jeg så. Den var også såpass forskjellig fra ;oss-utstillingen at man kan snakke om en større forandring i min oppfatning av kunstnerskapet. Selvfølgelig hadde jeg lest og sett bilder av GOODGUYS BADGUYS, uten at jeg noen gang hadde sett noe av deres produksjon live.

Når jeg leser teksten min idag, er begerept melankoli klart og tydelig – mellom linjene – tilstede i teksten, ergo brukte jeg romantikken, ikke som adjektiv (den allmene kontekst) men som lesningen av dagens kunst gjennom den kulturhistoriske epoken som Caspar David Friedrich åpnet opp for meg (vel, egentlig ble jeg vel kjent med Friedrich gjennom de tidlige arbeidene til Torbjørn Rødland, men det er nå en annen sak).

Når jeg leser spørsmålet ditt idag: ” hva mener du at det romantiske burde være mer utviklet i Norge?” er ikke svaret enkelt å formulere. Det var ikke enkelt å formulere det jeg tenkte om det i 2006 heller, jeg mistenker at det er grunnen til at jeg ikke skrev mer om det.

Nittitallets fortolking av historien frem til nå – jeg nevner nittitallet, og da mener jeg norsk kunst og kunstnere på nittitallet, fordi det er den kunsten jeg forholdt meg til når jeg begynte å interessere meg for kunst – var (litt) bokstavlig i sine referanser og drøftinger av forskjellige epoker og stilretninger. Jeg er veldig glad i veldig mange av disse kunstnerne, og mange av verkene de har skapt setter fremdeles i gang tanker og reaksjoner hos meg. Men likevel er det en motstand i disse arbeidene som er kontraproduktiv, ofte opplever jeg disse arbeidene som ikke oppriktige, avstanden som tas ut mellom arbeidet og temaet som blir diskutert fører til en kløe, en kløe som ikke går vekk av seg selv.

Det er rart når jeg tenker på det, men, det er ikke utenkelig at det å vokse opp på et sted med veldig sterk tilstedeværelse av natur – og menneskets interaksjon med naturen – har satt sine spor i min interesse i romantikken, det er i allefall klart at jeg er såpass interessert i epokens betydning at det er vanskelig å unnslippe den fullstendig. Jeg kan tenke meg at forsøket på å slippe unna var en del av grunnlaget for den distanserte ironien (men også den oppriktige ironien, de som mente det de gjorde, men som fremdeles var, med vitende vilje eller ikke, ironisk). Jeg var og er nå, 1222 dager senere mer interessert i det som har mindre ironi i arbeidene sine. Tor Børresen hadde en melankoli i arbeidene som han viste i Tromsø. Denne fortolket jeg som “oppriktghet” og kanskje som om han ikke hadde en ironisk distanse til det han skapte.

I 2006 var jeg opptatt av betegnelsen nykonseptualistene. Ikke var jeg så opptatt av ordet og dets betydning i seg selv misbruken av ordet. Det var en betegnelse som traff – kanskje fremdeles treffer – veldig mange av kunstnerene som jobber i norge i dag, enten i noen av arbeidene eller i alle arbeidene deres. Ekebergs samling rundt kun tre av norges kunstnere når han lanserte begrepet, og dermed markedsførte noen utvalgte få, var i mine øyne tilfeldig og ikke omfattende nok. (Forrige ukes “Gullrekka”-tittel av Kjetil Røed er temmelig morsom og trefffende)). Så teksten var også et forsøk på å si, uten å stave det: tor børresen er en del av kunstnorge, kunst i norge nå (2006) ER opptatt av arven til konseptkunsten.

Når teksten ble skrevet hadde jeg akkurat begynt å lese om romantisk konseptualisme. Det er sikkert mange som har skrevet om dette etterhvert, men det er to kritikere som begynte å ta tak i denne delen av konseptualismen; Jan Verwoert og Jörg Heiser. Begge hovedsaklig gjennom den “glemte kunstseptkunstner” Bas Jan Ader (ader er ikke glemt i dag, men han var det for ti år siden). Lesningen av den analytiske konseptkunsten ble nyansert når verwoert publiserte “Bas Jan Ader. The Conceptuality of Grand Emotions” i Camera Austria i 2001 (dette utviklet han videre i boken Bas Jan Ader: In Search of the Miraculous). Jörg Heiser begynte å tenkte på begrepet når han så verket Kiss av Warhol, før han leste Verwoerts CA tekst. Når Frieze Magazine hadde en temautgave kaldt Romantic Conceptualism i 2002, skrev han om disse to kunstnerne. Heiser har senere gjort en utstilling med RC som tema.

Når jeg så utstillingen til Tor i 2006, og da spesielt noen av arbeidene som var med i utstillingen, var det nettopp dette med det romantiske (og arven fra det) konseptuelle som slo meg; de tre store fargefotografiene. disse heter Heaven as Black, Blue and Gray. Jeg oppfattet dem som en manipulering av himmelen gjennom eksponering, men det viser seg at disse er manipulering av negativet, det er den samme himmelen, men på forskjellige tidspunkter. Altså en ren dokumentasjon som gir alle tre (jeg antar: morgen, dag, natt) lik mulighet til å “uttrykke” seg, da kameraet ikke har forandret noen innstillinger. Himmelen slik kameraet oppfatter den.

Grunnent til at jeg skriver denne teksten nå er jeg jobber med tors neste utstilling i disse dager og det er flere ting som slår meg: for det første at den båsen teksten min, og dermed jeg, prøvde å sette han inn i ikke er nyansert nok. Alle disse små, ikke alt for store, arbeidene, har en egen verden. Ikke en narrativ og konseptuell verden, men heller underfundig, nostalgisk og forførende. De lener seg ofte mot kunsthistorien, men har alltid en egen historie.

Leif Magne Tangen