Kunstkritikk

Derfor skal Bergen Kunstmuseum og konservator Eli Okkenhaug ha stor takk for dette viktige initiativet. For mens 1980-tallet rullet og gikk, fikk vi som levde gjennom det naturligvis se en del viktige utstillinger, men mye av det skjedde på andre steder og på tider som passet dårlig. Derfor fikk vi kun oppleve noe av det selv – resten leste vi om i aviser og tidsskrifter. Men på denne utstillingen kan vi se et viktig utplukk av kunsten på 1980-tallet, hele 140 arbeider.

Førsteinntrykket er at de tradisjonelle medier ennå sto sterkt. Halvdelen (ca. 70 arbeider) faller inn under kategoriene tegning, grafikk og maleri. Og disse gjør påfallende mye av seg – det er sal på sal med malerier, som varierer fra neo-modernisme til heftig neo-ekspresjonisme. Også fotografiet er godt representert (ca. 20 verk) i tillegg til en del fotodokumentasjon – resten består av ti videoer, noen installasjoner og tredimensjonale arbeider.

Marianne Heske, Voyage Pittoresque, 1983-84, videostill

At maleriet hadde en stor tid på 80-tallet, visste vi naturligvis, og også at malerne arbeidet innenfor ulike uttrykk. Mer overraskende er det kanskje at video ble så mye anvendt, både som selvstendige uttrykk og som dokumentasjon av performances. At Heske var én av tiårets viktigste kunstnere, og en pionér med sitt videokamera, vil vel få benekte. Hun har da også fått et helt rom for seg selv både med dokumentasjon av Gjerdeløa og videoinstallasjon Voyage Pittoresque, som kan oppleves i et busslignende rom hvor vi får være med på en reise på smale veier i Tafjord – vi ser både landskapet gjennom frontruten, sidevinduene og bakvinduet. En fascinerende opplevelse. Også den andre pionéren innen norsk videokunst, Kjell Bjørgeengen, har fått et eget rom, hvor vi kan oppleve ett av hans tidlige mesterverk, New York 10010. Ellers har man samlet videoene i noen få rom, og flere av dem er plassert på gulvet, men rettet svakt oppover. Dessverre er det ikke plassert benker foran dem, slik at det tærer på både gamle knær og tålmodighet og stå å se dem. Og folk drev da også bare forbi, kastet kan hende et kort blikk og gikk videre.

Ved siden av Heske og Bjørgeengen har også Oddvar I. N. Daren og Lars Paalgard fått et eget rom, hvor de selv har montert egne og felles installasjoner. Det fungerer utmerket. Paalgard er jo velkjent, men Daren er altfor lite kjent. Darens video Water Line, hans Polaroid Nature og deres felles installasjon Humus line utgjorde for meg et høydepunkt. Pussig at ingen museer har kjøpt denne installasjonen. Den kunne ha fortjent en langt bredere analyse.

Lambretta, Installasjon, København 1985

Gruppen Provins har også fått stor plass og er godt representert med blant annet Svanhild Heggedals installasjon Fem halvsirkler og to arbeider av Reidar M. Kraugerud. Det finnes også et interessant intervju med Kraugerud i katalogen.

Når man går rundt på denne utstillingen, slår det en at kuratoren må ha stått overfor mange problemer og dilemmaer, både da hun valgte ut kunstnere og verk, og ikke minst da hun monterte dem. For hvem er egentlig med her? De kunstnere som debuterte på 1980-tallet? Eller de som var mest synlige og omtalte? Eller de som brøt nye veier? Det får vi ikke svar på, for i katalogen, en vakker trykksak på 146 sider, sies det ikke noe om dette. Den består av flere i og for seg interessante, men generelle artikler om ulike sider av 80-tallets kunst – sjanger for sjanger. Men altså ikke noe som helst om bakgrunn og formål med utstillingen, om kriterier for utvalg osv. Og det er beklagelig, for det er ikke tilstrekkelig bare å lage en utstilling, man må også begrunne det man gjør. For eksempel tittelen? Innebærer Blodig alvor at disse kunstnere var blottet for ironisk brodd? Gjelder det også for Paalgard?

Kurt Johannessen, Objekt for kropp 1, 1985

Ett annet slikt dilemma gjelder gruppen Lambretta, som har fått et helt rom (pluss litt til) med malerier. Og malerier var da også et viktig innslag i deres virksomhet, men det var også deres blanding av happenings og installasjoner i Tidskonsepter I-V som markerte denne gruppen på midten av 80-tallet. To videoskjermer i dette rommet gir et svakt inntrykk av det, og mer dokumentasjon var det vel heller ikke laget om deres virksomhet, bortsett fra bildene. Men slik vi møter dette rommet på utstillingen, blir det nærmest en ren maleriutstilling. Hvordan kan man bøte på det? Jo, med litt informasjon på veggen om at det man nå ser – en rekke todimensjonale arbeider – kun er som hummerskall å regne fra deres virksomhet, og så skrive litt om de problemer man som kurator har med å dokumentere den handlingsbaserte kunsten etc. Om ikke på veggen, så iallfall i katalogen. Det samme gjelder Kurt Johannessens Objekt for kropp som henger ved siden av et lite foto som viser hvordan det ble benyttet. Kort sagt: Det er formidlingen det skorter på, både på veggene og i katalogen. Den ville ha fått langt større betydning om man for eksempel hadde tatt bort artikkelen om postmodernismen og istedenfor kastet lys over alle de nye problemer som samtidskunsten stiller en kurator overfor.

Men uansett dette – det er en viktig utstilling og museene bør gå videre på denne veien. For vi trenger slike oversiktsutstillinger.

Ingressbilde: Hilmar Fredriksen og Gerd Tinglum, Uten tittel, 1980.