Kunstkritikk

Så er det noen som stjeler showet og lar en stå der med spørsmålene ubesvarte, men sånn passe maltrakterte. Ja, til og med noen flere spørsmål enn hva man startet med – og jeg hadde tross alt en god del problemstillinger surrende i bakhodet allerede. Trengte jeg egentlig flere? Selvfølgelig gjorde jeg det. Og det gjør dere og. Silberkuppe – et uavhengig bittelite visningssted i Berlin med en kuratorisk praksis på linje med en orkan – leverer grunnlaget.

Bendik Riis viser oss et rom hvor grensene mellom det individuelle og det kollektive stadig er i bevegelse.

I Vibeke Tandbergs tidlige produksjon har kameraet gjerne vært vendt mot kunstneren selv, men i utstillingen Winehouse variations på Galleri MGM er det R&B-sangerinnen Amy Winehouse som fyller billedrammene. Utstillingen er en videreføring av et prosjekt som ble påbegynt allerede i 2008, som tar utgangspunkt i paparazzifotografier, og undersøker forholdet mellom jeget og den andre. Slik videreføres Tandbergs gjennomgående interesse for spørsmål knyttet til identitet og personlighetsutvikling.

I dag, på Kvinnedagen 8. mars, kan vi notere oss at det holdes flere konferanser og seminar om samtidskunst og kjønn enn noen sinne. I forrige uke ble konferansen Feminisme i kunsten: aktuelt? arrangert i Oslo, og i går var det duket for seminaret Kjønn og samtidskunst i forbindelse med Ladyfest i Tromsø. Lørdag besøkte Kunstkritikk seminaret Gender now?! på Kunstakademiet i Trondheim (KIT).

John Cage redefinerte musikalsk komposisjon til «organisering av lyd» og satte varige spor i musikkhistorien, og det er heller ingen grunn til å undervurdere den påvirkningen Cage har øvet på samtidskunsten. Utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter er en fantastisk opplevelse, tilbyr en vidtfavnende presentasjon av Cage og et utvalg av de kunstnerne han inspirerte.

Goksøyr & Martens’ forestilling Gudstjeneste på W17 var på mange måter en bemerkelsesverdig seanse. Duoen hadde orkestrert et fullverdig kristent rituale i kunstrommet – nærmere bestemt i et av atelierene tilhørende Kunstnernes Hus. Arrangementet var strategisk plassert i forlengelse av kirketiden og en kirkeklokke sto parat ved inngangen til atelierseksjonen og ringte inn til «gudstjenesten» noen etasjer opp.

I Sandnes er man i ferd med å vise at byen slett ikke bare var med i Stavanger2008 på kjød og flesk, som det heter lokalt, men tvert imot som en viktig kulturaktør. I løpet av kulturåret ble det arbeidet hardt for å realisere en virkelig nyskaping i det lokale kunstliv: Kinokino, et senter for samtidskunst med video og film som sitt viktigste fokus. Utstillingen med filmverk av Yang Fudong er et godt steg i riktig retning for senteret. Kurator Per Bjarne Boym har gjort et betydelig arbeid med å få vist denne kunstneren i rimelig bredde og dybde.

Utstillingen Grotesque and arabesque er fylt av hverdagslige og tilforlatelige prosesser og situasjoner; et idollignende sceneshow, et barneprogram, en husmor som ser seg i speilet, to kvinner på treningssykler og en person som skravler om hverdagens trivialiteter. Men alle arbeidene har også det til felles at det velkjente revner og flyter over i noe ubehagelig eller eksessivt. Hverdagens ubevisste, kaotiske underside viser seg frem i det vi i utgangspunktet oppfatter som trygt.

Kjetil Røed og Thomas Kvams Emokonsept-ualisme kommer heldigvis i et kledelig sobert og fransk-inspirert bokdesign uten tilløp til føleri. Men av en eller annen grunn er boken altfor trangt satt og dette medfører at man må trekke og presse boken langs midten ned i bordflaten for å kunne lese skriften ut hele linjen før den forvinner ned i limfresen. Om man ikke nødvendigvis blir emo av dette, blir man i det minste lettere irritert. Man kan selvsagt ledes til å tro, all den tid Røeds forord utbasunerer at boken også er en performance og «kamparena», at dette er en tilsiktet provokasjon for å gjøre leseren voldelig. Mot boken som fysisk objekt.

Nazisme, religion, homoerotikk og vold. Ingrediensene har virket provoserende på noen, men Per Christian Browns utstilling viser heller teatralske tablåer om viktige historiske hendelser. På galleri F15 tematiserer han synden og syndere i sine filmer og fotografier, mot det skjøre i mennesket og naturen utdypet av Ragna St. Ingadóttir, Per Barclay og Kristoffer Myskja.

Selvorganisering og aktivisme er nøgleord, når man taler om Jakob Jakobsen, der normalt ikke gør sig i soloudstillinger, men er en udpræget kollektivets mand, som gennem årene har involveret sig i diverse aktivistiske bevægelser og været med til at etablere en række kollektive platforme, udstillingssteder, arkiver og tidsskrifter – bl.a. Koncern, Info Centre, fagorganisationen UKK, tv-stationen tv-tv og Det Fri Universitet. Sidstnævnte, som Jakobsen etablerede og drev sammen med Henriette Heise fra 2001-07, har været en af de mest prægnante institutioner i det alternative, danske kunstmiljø og en betydelig grund til at ord som «selvorganisering» – også i København – blev et buzz word blandt kunstnere og kunstakademikere på 00ernes kunstscene.